Tokyo Tower består av 140 modulære rom

5 minutes read

Femti år før modulær arkitektur ble populært, festet Kisho Kurokawa 140 fullt utstyrte rom til et tårn i Tokyo. Bygningen er borte, men spørsmålene den reiste, er de samme som prefabrikkeringsbransjen fremdeles prøver å besvare.

Når du går inn gjennom døren til en Nakagin-kapsel, er du allerede nesten på den andre siden av den. Baderomsmodulen står ved siden av deg. Langs den ene siden går det en rekke med innebygd utstyr. Foran rammen innrammer et 1,3 meter stort, rundt vindu utsikten over byen rett over sengen, slik at rommet verken har noen gang eller bortkastet gulvplass – bare en utsikt å gå mot. Med målene omtrent 2,5 x 4 meter og en takhøyde på 2,1 meter utgjør leiligheten rundt ti kvadratmeter, og ingenting i den ble installert i etterkant.

Det var poenget. Da Kisho Kurokawa fullførte Nakagin Capsule Tower i Tokyo i 1972, prøvde han ut en enkel omvendt tilnærming: først bygge rommene, deretter selve bygningen. To betongkjerner rommet heiser, trapper og tekniske installasjoner. Rundt dem var det montert 140 stålkapsler, hver festet med fire høyspenningsbolter, beregnet på enslige yrkesaktive som jobbet i sentrum av Tokyo og trengte et hjem, et kontor eller et sted å bo. Archigram hadde allerede brukt ordet «kapsel» om prefabrikkerte boenheter, og Kurokawa hadde redegjort for sitt eget standpunkt i «Kapselerklæringen» fra 1969. Det Nakagin bidro med, var bevis. Det var den første kapselbygningen som ble realisert og bebodd.

En bygning som er satt sammen som et produkt

Kapslene ble produsert og fullt utstyrt på en fabrikk som ligger rundt 450 kilometer fra anlegget. De ankom med innredning, baderom og utstyr allerede på plass, og alle mål, løftepunkter og tilkoblinger var fastlagt før produksjonen startet. På byggeplassen omfattet arbeidet kranarbeid, bolting og tilkobling av forsyningsledninger. Installasjonen tok omtrent 30 dager, og det ble montert flere enheter hver dag.

Inne i leiligheten fungerte utstyrsveggen både som kjøkken, arbeidsrom og stue: innebygd seng og oppbevaringsplass, et nedfellbart skrivebord, en kompakt komfyr og kjøleskap, en TV og et stereoanlegg. Noen modeller var utstyrt med en spolebåndspiller eller en skrivebordsregnemaskin. I 1972 var disse symboler på Japans selvtillit i etterkrigstiden, og Kurokawa betraktet dem som arkitektur snarere enn møbler. Køyevinduet fullendte helhetsinntrykket. Sett fra gaten fremstår de gjentatte sirklene som et rutenett av skipsvinduer, noe som demper den strenge regelmessigheten i de firkantede modulene og gir tårnet en identitet som ingen katalogenhet kan måle seg med.

Svakheten i teorien

Konseptet inneholdt en innebygd motsetning. Stålhuset var ment å vare i flere tiår, mens fjernsynet og kassettspilleren hadde en levetid på bare noen få år. Kurokawas løsning var utskifting: kjernen skulle forbli som en stamme, mens kapslene ble byttet ut som celler. I løpet av femti år ble ikke en eneste av de 140 noensinne byttet ut.

Vanninntrengning, aldrende anlegg, korrosjon, bekymringer knyttet til asbest og reparasjonskostnadene gjorde resten. Tårnet ble revet i 2022, et halvt århundre etter at det ble åpnet. Men fordi hver kapsel var en selvstendig enhet, kunne bygningen demonteres på en måte som ingen vanlig bygningsblokk kunne. Et bevaringsarbeid ledet av den tidligere beboeren Tatsuyuki Maeda og «Nakagin Capsule Tower Preservation and Restoration Project» reddet 23 kapsler, omtrent 16 prosent av det opprinnelige antallet. Fjorten ble restaurert med interiøret intakt; de øvrige ni ble strippet ned for å tilpasses. Blant dem som overlever:

• A1305, Kurokawas egen leilighet, som nå inngår i MoMAs samling
• A1302, anskaffet av SFMOMA
• Flere utstillingslokaler ved M+ i Hongkong, japanske kulturinstitusjoner og private arkitekturprosjekter

Hva bransjen tok, og hva den etterlot seg

Nakagin ble ikke en modell for masseboligbygging, og det finnes ingen direkte forbindelse til noen bestemt byggherre. Dens innflytelse er mer subtil, og den går igjen i fire tanker.

For det første bekreftet det utgangspunktet. Et beboelig rom kunne fremstilles i en fabrikk, transporteres og heises på plass, og det ble brukt som et fungerende bygg i stedet for bare å være en modell. For det andre ga det bransjen dens grunnleggende struktur: en fast kjerne som danner rammen for ferdigproduserte moduler – logikken bak dagens fabrikkfabrikkerte baderom, ferdigmonterte kjøkken og stablede enheter. For det tredje var den enaksede utformingen og den integrerte utstyrsveggen en forløper for de gjennomtenkte interiørløsningene i moderne mikroboliger og modulære hotellrom. Og for det fjerde: Da MoMA og SFMOMA tok kapslene inn i samlingene sine, fikk fabrikkprodusert arkitektur en plass som et seriøst designkonsept, snarere enn et kostnadsbesparende kompromiss.

Nakagins fiasko var like lærerik. Et system med utskiftbare deler fungerer bare hvis enhetene er tilgjengelige og kan vedlikeholdes og oppgraderes uten driftsforstyrrelser. Derfor ser dagens dyktige byggherrer på tilgang for vedlikehold som et designspørsmål helt fra den første tegningen.

Et halvt århundre senere har industrien innfridd mye av det Kurokawa Imaginete seg: presisjonsproduksjon, rask montering og overflatebehandling av høy kvalitet. Det som fremdeles er uavklart, er nettopp det han brydde seg mest om: et hjem som kan fornye seg i takt med at livene der inne endrer seg. Tårnet hans ga aldri noe svar på det spørsmålet, men det stilte det tidlig, og selv de beste av dagens prefabrikkerte løsninger jobber fortsatt med svaret.

Sharing is caring!