11 minutes read
«Reconstructed Country House» av Veris Design Studio er et 150 m² stort landlig tilfluktssted som er utformet rundt en bevart skogvokterhytte i Hviterussland. Prosjektet, som er utformet for designeren Veronika Bagrintseva og hennes familie, bevarer den eksisterende bygningen på 60 m² som sentral stue og plasserer nye soverom, kjøkken og serviceområder rundt den.
Det som kjennetegner bygningen, er sammensmeltingen av to kontrasterende byggesystemer: et uregelmessig, håndlaget skall av tømmerstokker og et presisjonsprodusert rammeverk av trepaneler. Fabrikkproduksjonen fremskyndet byggefasen og bidro til å koordinere tjenestene, mens den bevarte hytta, gjenbrukte materialer og familiens eiendeler sørget for at det ferdige huset forble tett knyttet til tomten og historien.
Der håndverksmessig tradisjon møter fabrikkpresisjon
En håndlaget tømmerhytte og en fabrikkprodusert tømmerramme kan virke som om de tilhører to motstridende tradisjoner. Den ene bærer preg av tidens gang, håndverk og gradvis tilpasning; den andre er basert på standardisering, nøyaktige tegninger og kontrollert produksjon. I det rekonstruerte herregården i Hviterussland har Veris Studio forenet disse tilnærmingene.
Dette 150 m² store feriehuset for familien ble bygget rundt en tidligere skogvokterhytte i Tiskovshchina, en liten landsby omtrent 60 kilometer fra Minsk. I stedet for å rydde tomten for å bygge et tradisjonelt nytt hus, valgte designeren Veronika Bagrintseva og hennes ektemann, Aleksander, å beholde den opprinnelige tømmerkonstruksjonen og innlemme den i en større prefabrikert helhet.
Denne beslutningen hadde innvirkning på langt mer enn bare byggemetoden. Det var avgjørende for utformingen, stemningen i interiøret og måten det nye huset forholder seg til det landlige omgivelsene på. Prefabrikasjon ble et verktøy for å tilpasse en eksisterende bygning – ikke et middel til å påtvinge den en standardmodell.
Har du byggeplaner?
Svar på noen spørsmål om prosjektet ditt og få tilbud fra produsenter i nettverket vårt.
FÅ TILBUDBevaring av husets sentrale del
Prosjektet tok sin begynnelse da familien begynte å lete etter et sted borte fra bylivet. Bagrintseva ønsket at sønnen hennes skulle tilbringe tid utendørs, nær åkrer, skog og rytmene i et landlig landskap. Foreldrene hennes eide allerede et lite hus i landsbyen da en tomt i nærheten ble ledig.
På tomten sto det en skogvokterhytte på 60 m², bygget av solide, horisontale tømmerstokker. De fire rommene var plassert rundt en stor mursteinsovn, som tok opp nesten en tredjedel av innvendig areal. Selv om bygningen var beskjeden og ikke lenger tilfredsstilte familiens behov, var det meste av tømmeret fortsatt i god stand.
Riving ville ha gjort prosjektet enklere. Det ville også ha fjernet det som gjorde stedet så særegent. Paret valgte derfor å beholde hytta, og erstattet bare ett slitt lag med tømmerstokker og fjernet ovnen, hvis fliser hadde blitt for skjøre til å kunne reddes.
Den opprinnelige bygningen utgjør nå hovedstuen. Soverommene, kjøkkenet og servicearealene ligger i den nyere bygningen rundt den. Dette gjør den bevarte hytta til mer enn bare et historisk element: den utgjør både det fysiske og det sosiale sentrum i det ferdigstilte huset.
Strategien utgjør en nyttig form for adaptiv gjenbruk. I stedet for å restaurere hytta til en tenkt tidligere tilstand, lot Veris Design Studio den få en annen rolle i et moderne hjem.
Hvordan prefabrikasjon har preget arkitekturen
Tilbygget ble bygget av treverkpaneler som var produsert utenfor byggeplassen. Disse komponentene ble produsert under kontrollerte forhold, satt sammen på fabrikken for å sjekke at de passet, demontert og fraktet til landsbyen før de ble satt opp igjen rundt den eksisterende hytta.
En slik sekvens krevde at arkitekturen ble fastlagt på et tidlig stadium. Dimensjoner, åpninger, serviceveier og konstruksjonsforbindelser måtte fastsettes før produksjonen startet. Beslutninger som ellers ville blitt justert gradvis i løpet av en konvensjonell byggeprosess, ble i stedet en del av et samordnet sett med produksjonstegninger.
Dette prinsippet er sentralt innen prefabrikkerte boliger. Fremstilling utenfor byggeplassen kan forkorte den fysiske monteringsperioden, men effektiviteten avhenger av at all informasjon er avklart før komponentene går i produksjon. Tiden blir ikke så mye fjernet fra prosessen som overført fra byggeplassen til prosjekterings- og produksjonsfasene.
Ved det rekonstruerte herregården påvirket dette kravet til presisjon det arkitektoniske formspråket. De nye delene er basert på en tydelig strukturell rytme, rene flater og et direkte forhold mellom ramme, åpninger og innvendig utforming. Likevel forsøker designet på ingen måte å skjule hyttenes ujevne geometri. Forskjellen mellom den håndlagde kjernen og det produsentens maskinproduserte hus er fortsatt synlig.
Å tilpasse en presis ramme rundt en uregelmessig hytte
Kombinasjonen av gammel konstruksjon og nye prefabrikkerte komponenter medførte et krevende teknisk problem. Fabrikkproduserte paneler er avhengige av forutsigbare dimensjoner, mens en gammel tømmerbygning sjelden har helt rette hjørner eller helt loddrette vegger.
Koblingene mellom de to systemene krevde derfor grundige målinger og justeringer under monteringen. Det er her prosjektet avviker fra den forenklede oppfatningen om at prefabrikasjon bare er en rask monteringsprosess.
De nye panelene skal angivelig være produsert av et hviterussisk–svensk selskap, og ledningskanaler og andre installasjoner var allerede montert før levering. Rør-, varme- og elektriske tilkoblinger ble koordinert gjennom gulvet, noe som reduserte behovet for å lage kanaler i nyoppførte vegger.
Den opprinnelige hytta måtte også løftes omtrent 20 centimeter ved hjelp av jekker før det ble støpt et nytt fundament. Det ble støpt et betonglag over servicegangene og gulvvarmesystemet, som deretter ble beholdt som det endelige gulvet. Den sammenhengende overflaten knytter sammen de gamle og nye delene av planen uten at terskler eller flisfuger skaper et visuelt brudd.
Det ferdige huset viser at panelbygging kan tilpasses betydelig arkitektonisk særegenhet. Standardisert produksjon fører ikke nødvendigvis til et standardisert bygg, men skreddersydde løsninger krever nøyaktige oppmålinger, nøye utformede toleranser og tett samarbeid mellom prosjekterende, produsent og byggeteamet.
En åpen planløsning tilpasset familielivet
Planen sprang ut fra et enkelt mål: Familien ønsket seg et felles oppholdsrom der sønnen deres kunne bevege seg fritt. Den tidligere hytta ble til et romslig sentralt rom, med de viktigste oppholdsrommene plassert rundt dette i stedet for langs korridorer.
Det er nesten ingen innvendige dører. Badet er det viktigste unntaket. Soverommene har ikke vanlige garderober; klær og husholdningsartikler oppbevares i et stort omkledningsrom nær inngangen. Badet, inngangspartiet og oppbevaringsområdene ligger bak kjøkkenet, slik at de viktigste oppholdsrommene fremstår som visuelt åpne.
Ovenfor stiger det skråtaket til omtrent 5,5 meter på det høyeste punktet. Mezzaninene i hovedsoverommet og barnerommet utnytter dette rommet uten at det blir nødvendig å bygge en hel etasje til. På barnerommet er soveområdet hevet, slik at det nedre nivået kan brukes til lek.
Sammenlign tilbud for ditt byggeprosjekt
Bruk 5 minutter på å fylle ut skjemaet vårt og motta tilbud fra vårt nettverk av prefableverandører. Det er gratis, raskt og enkelt.
FYLL UT SKJEMAETDisse valgene gjør at huset føles større enn det oppmålte gulvarealet. Denne følelsen av romslighet skyldes kontinuitet snarere enn overflod: færre skillevegger, felles fellesarealer, et gjennomgående gulv og utsikt som strekker seg fra det sentrale rommet ut mot landskapet.
Sørlys og en terrasse tilpasset det hviterussiske klimaet
De fleste av de største vinduene vender mot sør. Denne orienteringen fører Daylight langt inn i bygningen og gir en viss nyttig solvarme i de kaldere periodene. Det endrer også det visuelle uttrykket til det bevarte treverket gjennom dagen, ettersom tømmerstokkene skifter fra blekgult i dempet lys til varmere, honningfargede nyanser i direkte sollys.
En forhøyet terrasse strekker seg rundt store deler av huset, med adgang fra kjøkkenet, stuen og soverommet. Den fungerer både som en gangvei utendørs og som et sted å sitte, og gir flere rom en direkte forbindelse til hagen.
Høyden er valgt av praktiske hensyn. Regn, snø og områdets tidligere lave terrengnivå kunne ellers gjøre området rundt området gjørmete og vanskelig å ferdes på. Ved å heve terrassen skapes en mer harmonisk overgang mellom interiøret og hagen, samtidig som det blir lettere for familien å bevege seg rundt i huset når været er dårlig.
Stadiggrønne planter myker opp kanten av terrassen og danner en avgrensning som krever lite vedlikehold. Resultatet er ikke bare en visuell forlengelse av interiøret, men en del av en infrastruktur som tilpasser seg klimaet.
Naturmaterialer uten rustikk imitasjon
Innvendig er skillet mellom gammelt og nytt fortsatt tydelig. De bevarte tømmerveggene gir det sentrale rommet tekstur og et preg av alder, mens betonggulvet og de lyse platematerialene gir tilbygget et mer behersket preg.
Paletten omfatter pusset treverk, kryssfiner, hvitmalte flater, betong, lin og vevde fibre. Det skal visstnok ha blitt brukt sementbundne sponplater som en kostnadseffektiv veggbekledning uten tradisjonell pussing. Deres direkte tilnærming passer godt inn i logikken bak den prefabrikkerte konstruksjonen, ved at den reduserer antall lag samtidig som den skaper en nøytral bakgrunn.
Interiøret har ofte blitt assosiert med «The Barn House»-estetikken, hovedsakelig på grunn av det skråtaket, den åpne planløsningen og de enkle materialene. Likevel unngår den å bli en generisk øvelse i rustikk minimalisme. Huset er fylt med gjenstander som har samlet seg gjennom familielivet: musikkinstrumenter, kunstverk, fotografier, reisesuvenirer og møbler man har fått av venner.
Flere elementer ble gjenbrukt. En gammel dør fra skogvokterhytta ble til en solid kjøkkenbenk, der overflatemerkene ble bevart. Et eksisterende kjøkken ble ombygd og malt i grafittfarge, mens et antikt piano og vevde lampeskjermer bringer inn ulike epoker og opprinnelser.
Denne kombinasjonen gir den industrialiserte strukturen en egen identitet. Den ferdigbygde rammen skaper orden, men den dikterer ikke hvordan huset skal brukes.
Bevaring som miljøstrategi
Flere vedtak har klare konsekvenser for ressursbruken.
Ved å beholde tømmerhytta unngikk man å kaste bort en brukbar bygning og reduserte mengden helt nytt materiale som var nødvendig. Eksisterende objekter og bygningselementer ble tilpasset i stedet for automatisk å bli erstattet. Det ble lagt inn omtrent 250 millimeter trebasert isolasjon, mens et vannbårent gulvvarmesystem fordeler varmen gjennom betonggulvet.
En peis og en vedfyrt kjele utgjør de viktigste varmekildene. Ekstra elektrisk oppvarming hindrer at gulvet blir for kaldt når familien er borte, noe som gjenspeiler husets primære bruk som et fritidshus. Det tekniske utstyret er samlet i et teknisk rom som er tilgjengelig fra utsiden, slik at vedlikeholdet holdes adskilt fra hovedrommene.
Mer generelt sett kan fabrikkproduksjon legge til rette for nøye materialplanlegging og redusere risikoen for dårlige værforhold på byggeplassen. Som prosjektet imidlertid tydelig viser, avhenger disse fordelene av grundige forberedelser. Nøyaktigheten i det produserte systemet må gå hånd i hånd med en like nøyaktig forståelse av tomten og alt som allerede er bygget på den.
Hva fremtidige eiere av prefabrikkerte boliger kan lære
«The Reconstructed Country House» utfordrer to vedvarende antagelser: at renovering og prefabrikasjon er uforenlige, og at fabrikkbygget konstruksjon er begrenset til katalogdesign.
Panelene var standardiserte som komponenter, men deres utforming var tilpasset én familie, ett landskap og én uregelmessig tømmerhytte. Arkitekturen ble til som følge av disse begrensningene. For potensielle huseiere som sammenligner moderne prefabrikkerte boliger, er lærdommen at industrialisering er mest nyttig når den betraktes som en designprosess, snarere enn bare en snarvei på byggeplassen.
Et prosjekt av denne typen krever tidlige beslutninger og tett samarbeid. Den eksisterende bygningen må kartlegges nøyaktig. Skjøtene mellom nye og gamle konstruksjoner må ta høyde for uregelmessigheter, bevegelser og fuktighet. Åpninger og installasjoner bør koordineres før produksjonen starter, og fundamenteringen må være klar når panelene ankommer.
Belønningen er ikke bare hastighet. Her har den gjennomtenkte prefabrikasjonsprosessen gjort det mulig for et sårbart stykke landlig historie å overleve i et praktisk, moderne hjem.
Et rammeverk for kontinuitet
Huset til Veris Studio er verken en tradisjonell restaurering eller en helt ny prefabrikert bolig. Den befinner seg i det mer komplekse området mellom de to.
Den gamle hytta gir minner, karakter og et tyngdepunkt. Den prefabrikkerte rammen gir ekstra plass, isolasjon, teknisk orden og et annet forhold til det omkringliggende landskapet. Ingen av systemene anses som fullstendige i seg selv.
Ved å bringe dem sammen antyder prosjektet at industriell bygging kan spille en større rolle. Prefabrikasjon trenger ikke å utviske det uregelmessige eller det arvede. Med tilstrekkelig forberedelse kan det skape et presist rammeverk der disse egenskapene forblir synlige.
Prosjektdetaljer
Adresse
, Tiskovshchina, Stolbtsy-distriktet, Hviterussland
Arkitektur
Veris Design Studio
Designer
Veronika Bagrintseva
Areal
: 150 m²
År
2020
Fotografi
: Yana Churbakova og Sergei Pilipovich
